Foto: Hammer & Hanborg/ Ilja Hendel

De siste ukene har jeg lært mye om hvordan jeg kan bli en god leder og om hvor galt det kan gå når lederen er den største skurken av dem alle.

Jeg jobber hos rekrutteringsselskapet Hammer & Hanborg, og hvert år gjennomfører vi en undersøkelse som heter Kommunikatøren. Resultatene ble forrige uke presentert på et frokostmøte. Her hadde vi også besøk av blant andre journalist og tidligere toppsyklist Mads Kaggestad som snakket om tillit.

Han fortalte om idrettsledere i sykkelsporten som skålte med undersåttene sine da de hadde suksess i Tour de France, før de pumpet dem fulle av doping på bakrommet. For sånn var det bare. Alle gjorde det jo. Men det var ikke lederens feil. Det var visst publikum som forventet at syklistene bykset oppover de bratteste bakkene i Pyreneene som ivrige fjellgeiter på speed. Det var visstnok presset fra et krevende publikum som gjorde at alle måtte dope seg. Lederen hadde ikke noe valg. Han måtte bare gjøre det. Kulturen i sykkelsporten var laget av ledere som ikke sto for noe. Nå har de mistet all tillit og sporten er i en dyp krise.

I dagens samfunn utsettes man for et ekstremt prestasjonspress. Det er lederens jobb å oppføre seg ordentlig og gå foran med et godt eksempel. Om du som leder ikke holder det du lover kan du heller ikke regne med at dine medarbeidere gjør det. Som Harald Norvik sa det på et Civita-møte: "En leder har ansvaret for alt som skjer og ikke skjer i bedriften".

Selv er Kaggestad usikker på hvilke valg han ville tatt dersom han selv hadde blitt invitert med på Lance Armstrongs lag som fersking i sykkelsporten. Heldigvis hadde han gode og trygge ledere som hele veien bygget kultur, hadde moral, fulgte reglene og var gode forbilder. Det er god ledelse!

God påske! :)

Foto: Mobilen.no

I dag tidlig, veldig tidlig, var jeg gjest hos God morgen, Norge på TV2 for å snakke om arbeidsliv og de nye jobbene. Det går fort på TV og noe rakk jeg ikke å ta opp. Slutt å kjefte på ungene dine som multitasker! Det at barn evner å gjøre lekser, mens de ser på TV og hører på musikk er faktisk også en god egenskap.

I min jobb som hodejeger ser jeg en økende etterspørsel etter folk som kan håndtere mange oppgaver samtidig. Evnen til å kunne sjonglere ulike arbeidsoppgaver samtidig som man svarer på telefoner, er aktiv på intranettet, Facebook og gjerne bidrar på Twitter også. Man skal kjapt kunne gå inn i et møte å holde en presentasjon uten at man får tid til å forberede seg noe særlig.  Samtidig sitter flere og flere av oss i åpne landskap. Noen har ikke en gang fast arbeidsplass. Vi utsettes for enorme mengder av støy og forstyrrelser. De som håndterer dette godt har et fortrinn.

Arbeidsgivere etterspør nå folk som i tillegg til fagområdet sitt kan håndtere ulike kanaler og oppgaver samtidig, deriblant sosiale medier. Medarbeidere som kan fange opp viktig informasjon i bruset. Bedrifter som DNB og Netcom yter nå kundeservice både på chatt, mail, telefon, på Facebook og på Twitter. Selv Skatteetaten er på Facebook. Det nyter vi godt av i disse dager. Men mange andre bedrifter ser også verdien av å være synlige der hvor brukerne nå er. Bloggerne er ikke lengre bare rosa, de har inntatt sjefsstolene – og motsatt de mest innovative sjefene har inntatt bloggverden.

Foreldre som irriterer og bekymrer seg over at ungen spiller mye dataspill bør også senke skuldrene. Kunnskapen som poden erverver seg kan bli hennes fordel i arbeidslivet.  Se på spill-industrien, en industri i enorm vekst! Om vi ser over til våre naboer så forteller pressfire.no om rapporten Spelutvecklarindex 2011 som er utført av bransjeorganisasjonen Dataspelbranschen i Sverige. Der står det at svenske spillutviklere omsatte for hele 2,32 milliarder svenske kroner i 2011, noe som er en fordobling fra året før. Og Norge kommer etter.  Her har yngre arbeidstakere en klar fordel. Unge i dag kan det denne industrien produserer.

De er i tillegg flinke til å sortere informasjon og stenge ute det som forstyrrer. De får gjerne kritikk for å høre på musikk eller se på TV mens de gjør lekser, men evnen til å gjøre flere ting samtidig viser seg faktisk å være svært verdifull i arbeidslivet. Så istedenfor at vi foreldre klager over bortkastet ungdomstid så bør vi fylle på med hvordan de kan dra nytte av kunnskapen og engasjementet sitt i den virkelige verden.

Men noen steder bør vi fortsatt ha grenser. Vi må skille på kompetanse og oppdragelse. Den uhøflige ungen som sitter og spiller spill under middagen eller i familieselskap trenger oppdragelse. Noen arenaer skal vi fortsette å ha uten alle dingsene.

Foto: Kallestad, Gorm (SCANPIX NORGE)

Først og fremst, finn ut om bedriften går med overskudd. Er svaret nei, er det kanskje feil tidspunkt for å spørre om lønnsøkning. Om ja, er muligheten større for at pengepungen vil rasle litt høyere neste måned.

Før en lønnsforhandling, må du være forberedt. Lag deg gjerne en jukselapp, så du husker på hva du skal si.

Kom med konkrete eksempler på hvorfor du mener din arbeidsinnsats er verdt en lønnsøkning. Har du bidratt til å redusere kostnader? Har dine ideer medført at dere jobber smartere? Regn ut hva denne effektiviseringen betyr i kroner og øre for bedriften. Ta for eksempel tiden dere sparer ganger lønnskostnader. Sitter du ikke på disse tallene, kan du jo eksempelvis bruke gjennomsnittslønnen i Norge i regnestykket ditt. Det viktigste er at du kommer frem til et omtrentlig tall som viser hva din innsats er verdt. Og husk at det ikke bare er salgsinntektene som er viktig. Kostnader spiller en stor rolle og er viktige for arbeidsgiver å redusere.

Bidrar du direkte med salg er det selvsagt enklere å dokumentere hva du er verdt for bedriften. Men det er mange måter å drive salg på. Se for eksempel på en journalist som bidrar med saker som gjør at avisen får flere lesere og dermed høyere annonseinntekter. Dette er også en form for salg som man bør vise til i lønnsforhandlingene.

Har du fått nye arbeidsoppgaver eller mer ansvar, har du et godt argument for å be om høyere lønn.

Du kan også sjekke konsumprisindeksen (KPI) og bruke den som en guide. Har du ikke fått lønnsøkning og KPI er på 2 %, har du i realiteten gått ned 2 % i lønn…

Og du, ikke argumenter med at «jeg synes jeg fortjener mer fordi jeg er flink og fordi Hanne tjener mer enn meg.» Det er rett og slett lite taktisk smart. Konkretiser, og kom med eksempler på hva du bidrar med!

Hvis det ikke fungerer, og du ikke får den lønnsøkningen du mener du fortjener, bør du tenke på å se etter nye jobbmuligheter. Det er ofte slik at den lønnen du starter med vil følge deg med en liten justering årlig. De store lønnshoppene får du som regel kun ved bytte av jobb.

Du kan også lese mine tips i Dagbladet.

Lykke til!

Foto: Martin Keene, Pa Photos/Justin Sullivan, AFP

Sosiale medier kan være med å gi deg drømmejobben, men trår du feil kan det koste deg dyrt på arbeidsmarkedet.

For mange av oss får ikke nok av å dele på sosiale medier– enten det er bilder, tanker eller interesser. Jeg tenker med gru på det en del av dagens russ legger ut av bilder fra fuktige kvelder. Dette er bilder som ikke kommer til å slå like godt an blant fremtidige arbeidsgivere og som kan være nærmest umulig å slette fra internett. Så ta høyde for at alt du legger ut i sosiale medier skal tåle å bli sett og lest av alle – inklusiv din mor og fremtidige arbeidsgivere!

Så hvilke sosiale medier er det lurt å bruke for å bygge deg som kandidat til jobber? Det finnes nå så mange forskjellige kanaler at det er lett å gå seg vill, men slapp av – du trenger ikke være med på alt. De ulike mediene har forskjellig effekt og målgrupper og mange av dem passer ikke for deg som vil bygge ditt eget omdømme. La oss se litt på de største og mest kjente kanalene.

Facebook er størst, og selv om det ikke er den mest effektive kanalen sett fra et karrieresynspunkt er det lurt å holde nettverket sitt varmt. Kontakter, bekjente og venner er fortsatt en av de mest effektive måtene å få ny jobb på. Facebook blir ofte sett på som en kanal hvor du deler mer private tanker og innhold med folk du kjenner. Det er ikke en kanal hvor det er naturlig å invitere inn personer du aldri har møtt. Og husk – selv om det er en mer privat kanal så er det du legger ut offentlig tilgjengelig om du ikke endrer i innstillingene dine. Og det er enkelt. Grupper vennene dine og bestem selv hva du vil dele med hvem. Og er du leder skal du ikke sende venneforespørsler til dine ansatte – de skal selv velge om de vil være privat venn med sjefen, og det er helt greit om de ikke vil være det.

Og du….husk at har du lagt til arbeidssted vil dette synes når du kommenterer på andre poster eller saker i media. Det kan det være lurt å ha et bevisst forhold til.

Twitter er en morsom kanal for diskusjon, seriøse tanker og kjappe meldinger. Her er terskelen for å følge og tvitre til folk du ikke kjenner lav. Det er helt akseptabelt å følge folk du aldri har møtt. Det gjør at du kan legge til personer eller virksomheter som du er interessert i å følge også fra et karriereperspektiv.

Liker du å skrive kan en blogg være en fin måte å vise interessante sider av deg selv på. Det å være god til å formidle noe skriftlig er viktig for mange jobber, og en blogg som beviser at du er det kan være gull verdt.

LinkedIn er foreløpig det sosiale mediet som er den største profesjonelle kanalen. Det er kort fortalt en CV-database som arbeidsgivere og hodejegere som meg kan søke etter kandidater i. LinkedIn gir deg mulighet til å profilere deg selv og bygge nettverk samtidig. Her kan du koble deg opp til venner og kollegaer, men listen er også lav for å sende venneforespørsler til noen du for eksempel har felles interesser med. Sjekk også om det finnes grupper som passer dine interesser spesielt godt. Her kan du lese mine beste tips for å gjøre Linkedin-profilen din fin.

Så hvor viktig er sosiale medier i jobbjakten?  Foreløpig er det mer indirekte enn direkte. Det er ikke så mange som får jobb fordi de skrev eller delte noe på sosiale medier, men mange arbeidsgivere sjekker arbeidssøkeres aktiviteter i sosiale medier.  Det betyr at det inntrykket de skaper seg av det du har skrevet og delt kan påvirke hvor aktuell du er til drømmejobben.

Lykke til!

Foto: Poppe, Cornelius ( SCANPIX )

Det er få av oss som gidder å stå opp tidlig for å gå i 1.mai-toget. De aller fleste av oss tar nok heller en tur på hytta, luker i hagen eller tar med barna på tur i skogen. Det er bare nok en fridag.

Selv om få av oss aktivt deltar, vekker fortsatt 1.mai sterke følelser enten du er for eller imot. Noen ser rett og slett rødt av dagen mens for andre er den viktig. Uansett om du politisk er rød eller blå er det ingen tvil om at en av grunnene til at du og jeg har de rettighetene vi har i arbeidslivet er et resultat av innsatsen som generasjoner har lagt ned før oss – blant annet på 1.mai. For de rettighetene kom ikke seilende på en fjøl.

Og det er heller ikke slik at den kampen er vunnet en gang for alle. Krisen i Europa viser at økonomiske problemer fort kan gjøre at regler forandres over natten.  Likevel bekymrer ikke det mange av oss - og i hvert fall ikke nok til å gå i tog. Hvorfor ikke?

1.mai sitt hovedproblem er at arrangementet har nærmest blitt kidnappet av venstresidens venstreside. Resultatet er at svært få av oss engasjerer seg og føler seg vel med å gå under paroler som ansiktsløse komiteer har bestemt. Arbeidslivet har forandret seg, men mange av 1.mai sine paroler står fortsatt godt plantet i fortiden. Mens dagen tidligere i stor grad var for de som jobbet på fabrikker, er de fleste av oss nå trygt plassert på et kontor.

Samfunnet har også endret seg - Arbeiderpartiet, som tradisjonelt sett har «eid» dagen, ledes av et medlem av elitefamilien Stoltenberg og med den rike Jonas Gahr-Støre som viktigste støttespiller. Det er Erna og Siv som kommer fra middelklassefamilier, men det er det ingen som gjør et stort nummer ut av.  Komiteene som arrangerer 1.mai-toget har ikke tatt inn over seg at vi lever i en annen tid. Og hvis 1.mai skal spille en rolle i å forme fremtidens arbeidsliv også, må det endring og fornying til. Parolene må føles mer relevante for oss alle, for det er grenser for hvor lenge dagen kan overleve med labert engasjement.

Uansett hvordan du markerer dagen – ha en fin 1.mai!

Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

John Arne Riise avsluttet en lang og fantastisk karriere på det norske landslaget med å sende ut en pressemelding om at han nå trekker seg.  I følge toppfotballsjef Nils Johan Semb kom avgjørelsen som lyn fra klar himmel. Drillo har sagt at Riise skulle ringe ham i helgen, men den telefonen kom aldri.

Det gjør at det er lett å tenke at Riise trekker seg i en slags protest – mange mener at han furter mens andre mener at Drillo og co ikke har vist ham nok respekt.  Det er liten tvil om at Riise sender et signal når han velger å takke nei til landslaget på den måten. Nå risikerer Riise mindre enn de fleste av oss ved å gjøre det på den måten, men om det er lurt er en annen sak.

For uansett om du er fotballproff eller ei, lønner det seg å si opp jobben på en ordentlig måte. Det er noen spilleregler som alle bør følge. Det er rett og slett dårlig stil å si opp jobben via andre, epost eller SMS.

Skal du si opp bør du aller helst gjøre det i et personlig møte med sjefen. Til nød går det an å gjøre det over telefon, men det beste er å sette deg ned ansikt til ansikt. Og har du en ny jobb å gå til er det like greit at du forteller sjefen hvor du nå skal begynne. La eventuelle frustrasjoner eller misnøye ligge – det hører ikke hjemme verken i denne samtalen eller i oppsigelsesbrevet. For det er en del som drømmer om å ta et oppgjør med sjefen og arbeidsplassen, men mitt råd er å telle til tre og heller ta det ved en annen anledning eller faktisk la det passere.

Og selv om du kanskje ikke hadde tenkt å gjøre det, er det fort gjort å ende opp med å si for mye hvis du starter med å begrunne hvorfor du slutter. Det er en grunn til at mange «takk for meg»-taler høres litt klisjefylte ut –« lyst på nye utfordringer», «tilbud jeg ikke kunne si nei til», «kortere reisevei, familieforhold» og lignende er ufarlige og forståelige grunner som passer til slike anledninger. Husk at du i fremtiden kan trenge referanser, og at det er mer verdt for deg enn det å slippe løs all din frustrasjon.

Etter samtalen med sjefen er tiden inne for å gjøre det helt formelt og skriftlig. Du lager et oppsigelsesbrev, og det bør du holde kort. Du trenger ikke skrive så mye mer enn at du sier opp din stilling fra gjeldende dato. Det enkleste er at du har med deg brevet når du setter deg ned med sjefen.

Når oppsigelsesperioden nærmer seg slutten vil mange bedrifter innkalle deg til et sluttintervju. Der har du litt mer spillerom til å være åpen på hvorfor du slutter, men selv om slike intervjuer ofte blir gjort av ansatte i HR, så får din nærmeste sjef se et sammendrag av samtalen. Derfor er det også der lurt å tenke på at det i det lange løp lønner seg å ha ryddig og greit forhold til tidligere arbeidsgivere.

Foto: Hammer & Hanborg

Det er lett å bli sjarmert når en hodejeger ringer eller du vinner konkurransen om jobben du har søkt. Det er fort gjort å se seg blind på hvor fint og flott alt skal bli i den nye jobben du har blitt tilbudt, men det er dessverre noen som blir skuffet når hverdagen kommer. Ofte er det fordi de ikke har gjort hjemmeleksen sin.

Det er ikke få som har gått fra det siste jobbintervjuet med en følelse av at «jippi! Jeg gleder meg!», men som ikke helt kjenner seg igjen når man starter i jobben. I beste fall er det et resultat av misforståelser, men både du og din nye arbeidsgiver bør sørge for at begge parter er mest mulig enig i hva den nye jobben går ut på, hva betingelsene er og hva som faktisk har blitt lovet. For det er ikke alltid slik at gresset er grønnere på den andre siden - her er fire tips til hva du kan gjøre for at din neste jobb ikke blir en stor skuffelse:

1.       De googler deg ? du bør google dem

Akkurat som den mulige arbeidsgiveren forsøker å finne ut mest mulig om deg under intervjuet, bør du også gjøre det samme med arbeidsgiveren. Ikke ta alt som blir sagt om virksomheten, økonomien og andre ting under et intervju for god fisk. Sjekk det du kan ved å google virksomheten og hvordan den for eksempel fremstår i media.  Dette bør du undersøke før du går på intervjuet slik at du kan stille spørsmål direkte til arbeidsgiveren.

2.       Hvorfor er jobben ledig?

Spør om hvorfor den som hadde jobben sluttet, hvor lenge han eller hun hadde stillingen og hvor mange som har hatt den de siste fem årene. Hvis det har vært høy gjennomtrekk kan det være grunn til bekymring, og noe du bør spørre arbeidsgiveren og andre ansatte i virksomheten om.

3.       Snakk med folk!

For å skaffe deg mest mulig informasjon om arbeidsplassen og arbeidsforholdene er det lurt å snakke med andre enn bare sjefen og den HR-person som ofte er med på intervjuet. Akkurat som du blir bedt om å oppgi referanser, kan du be om det samme fra arbeidsgiveren. Eller kanskje kjenner du noe som jobber der allerede? Det å snakke med flere gir deg et bedre grunnlag for å vite om jobben virkelig er den du vil ha og ikke minst hvordan sjefen egentlig er som leder. Du kan enkelt bruke LinkedIn for å sjekke om du kjenner noen som har jobbet der.

4.       Få det skriftlig  

Det er mange som opplever at det som ble lovet under intervjuet ikke blir levert når det kommer til stykket. Det typiske er at lønnsforhøyelsen, som skulle tas opp til diskusjon når prøvetiden var over, går i glemmeboka. For seriøse arbeidsgivere bør det være en selvfølge at både arbeidsoppgavene, vilkår, tittel og andre viktige opplysninger fremgår av tilbudsbrevet og arbeidskontrakten. Likevel er det ofte feil og mangler i slike kontrakter, så du må sørge for at det du er opptatt av står skrevet ned. Og ikke slå deg til ro med svar om at «det fikser vi når du har begynt» ? få det skriftlig før du sier ja til jobben. Da kan du være tryggere på valget ditt.

Alle kan være enige i at det å jobbe i politiet er et tungt og krevende yrke, men jeg må innrømme at jeg skvatt da jeg hørte at politimenn og -kvinner har mulighet til å gå av med pensjon når de fyller 57 år.

Det på tross av at ungdomsårene blir stadig flere, vi går på skolen lenger og får barn stadig senere. Forsikringsselskapet If har skrevet noen interessante tanker om denne utviklingen, og den rapporten viser blant annet at gjennomsnittlig levealder øker og at de eldre har fått betydelig bedre helse. Men pensjonsalderen har ikke endret seg nevneverdig de siste 30 årene. Og 57 år - det er en alder hvor mange menn blir fedre, løper maraton eller begynner å trene til Birken - for å nevne noe. Det er kort og godt ikke gammelt.

- Det er krevende og belastende og vi jobber i turnus. Politiet jobber dag, kveld og natt og står igjen som de eneste i samfunnet som er på jobb da andre har fri, sier den ferske lederen i Politiets fellesforbund, Sigve Bolstad til Dagsavisen når han forsvarer dagens lave pensjonsalder.  

Vel, sykepleiere, hjelpepleiere og leger er noen av de mange yrkesgruppene som også jobber når de fleste av oss har fri. De har ikke pensjonsalder på 57 år, og de gjør også en viktig og krevende jobb i samfunnet.

Jeg mener at politiet fortjener all mulig honnør og bedre lønn for sitt viktige arbeid, men at erfarne politifolk skal kunne pensjonere seg og sette seg på kafé og drikke latte som 57-åringer henger ikke på greip. Dette er dyktige folk med kunnskap som bør kunne gjøre en viktig jobb i flere år til. Pensjonsalderen generelt i Norge bør stige i fremtiden - en blanding av stadig flere eldre og det faktum at vi lever lenger gjør det til en nødvendighet. Vi må alle trolig regne med å jobbe lengre - også politifolk.

Foto: If, Forever young

Den nye LO-lederen Gerd Kristiansen mener at hennes viktigste jobb er kampen mot deltidsstillinger. Det er vel og bra så lenge vi snakker om personer som ønsker seg en full stilling, men hun leverer også en bredside til spesielt kvinner som har valgt en deltidsstilling.

- Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid: Vi har full barnehagedekning, SFO, heldagsskolen. Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft. Man forsaker noe ved å gå i full jobb, men man er ikke på jobb mer enn 37,5 time pr. uke. Totalt sett har man mye tid med barna sine, sier Kristiansen til Aftenposten.

LO har rett i at vi nå importerer arbeidskraft fra andre europeiske land for å fylle stillinger, men er det virkelig antallet kvinner som jobber deltid for å være mer sammen med barna sine og få hverdagen til å gå i hop som er det største problemet innen arbeidslivet?

Fakta er at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn andre kvinner. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at 36 prosent av kvinner med barn jobber deltid mens tallet for kvinner som ikke har barn er 43 prosent. 

For meg er det rart at LO-lederen ikke heller velger å fokusere på det høye antallet årsverk i arbeidslivet som forsvinner på grunn av dårlig helse eller mangel på arbeid. I følge NAV gikk det tapt 657 000 årsverk i fjor på grunn av dårlig helse eller mangel på ordinært arbeid. 310 000 personer er uføre og av disse er 10 000 mellom 18 og 29 år. Norge er blant de landene i Europa som har høyest antall uføre. Å få flere ut av NAV-systemet og over i arbeid burde være jobb nummer en for en LO-leder hvis det er mangelen på arbeidskraft hun er bekymret for.

Foto: Sara Johannessen ( Scanpix )

Her om dagen kunne vi lese om hvor enkelt det er å få lån via SMS. Vi som bor i Norge er jammen heldige. Det reklameres i hytt og pine om kjappe lån. De fleste i Norge har god økonomi og vi har på de fleste områder det vi materielt sett trenger. Men mye vil tydeligvis ha mer. Som en klok mann sa en gang: Altfor mange mennesker bruker penger de ikke har på å kjøpe ting de ikke ønsker seg for å imponere folk de ikke liker.

For nå kan generasjonen som er vant til å få og ha alt de ønsker seg låne litt ekstra via SMS. Ved å sende en enkel SMS kan du ta opp smålån for å betale uforutsette utgifter eller kjøpe noe du ikke har penger til akkurat nå. Høres det enkelt ut? Det er rett og slett for enkelt. Når ingen stiller ett eneste kritisk spørsmål om du faktisk kan betale tilbake lånet, bør det ringe mange alarmklokker. For når tilbudet er så enkelt at det er for godt til å være sant, er det ofte det. Du kan få lån til årlige effektiv rente på over 9000 prosent!

Det er med andre ord utrolig dumt å låne penger på SMS, men mange gjør det likevel. Og de som låner ut tjener gode penger. De hevder at man ikke havner i gjeldsfella gjennom å ta opp et lån på 3000 kroner. Det kan kanskje stemme, men det å venne seg til å ta opp kredittlån kan være det første, viktige skrittet på veien mot økonomiske problemer. Som Fagdirektør i Forbrukerrådet Jorge Jensen sier til NA24: dette er «privatøkonomisk masseødeleggelsesvåpen for unge». Jeg er så enig!



Og det er ikke bare økonomisk du vil slite hvis du går i kredittfella. Det mange ikke er klar over er at økonomisk surr ikke bare kan gi deg problemer med å få boliglån, men kan koste deg drømmejobben. For når en potensiell arbeidsgiver finner ut at du ikke har styring på egen økonomi, kan det bety at du ikke får jobben.



Det er ikke så rart - i noen stillinger kan du ha tilgang til å bruke penger på bedriftens vegne, og de er naturlig nok lite interessert i å overlate lommeboka til noen som har en broket fortid på den økonomiske fronten.  For det blir stadig vanligere å utføre det som kalles utvidet referansekontroll for de som søker toppstillinger. Det betyr kort og godt at vi kvalitetssjekker CVen og blant annet kredittratingen din. Da kan et misligholdt tullelån på SMS slå ut. Da kan den nye mobiltelefonen du bare måtte ha, eller de kaffekoppene du kjøpe på kreditt bli veldig dyre for deg. Så ikke fall i fristelsen for å inngå disse idiotlånene. Selv om det er lovlig betyr det ikke at det er lurt.

Du kan synes hva du vil om fotballspiller John Arne Riise, men han er åpenbart ikke en person som gir seg lett eller har et behov for å være likt av alle. Nå blåser det rundt han igjen - denne gangen fordi han har blitt ansatt som fotballekspert og guide i et utenlandsk spillselskap. Det liker Norges fotballforbund (NFF)svært dårlig fordi de mener at Norsk tipping, statens eget spillselskap, er så viktig for økonomien til idretten at det er illojalt å ha private spillselskap som arbeidsgiver.

Det er tredje gang på kort tid at en norsk idrettsutøver får beskjed om at de ikke vil få representere landet sitt fordi de har utenlandske spillselskap somarbeidsgiver.  Trolig blir det langt flere slike saker for det er mye som tyder på at idretten er på vei til å miste kontrollen i sponsorstriden. Sterk kritikk av de som inngår avtaler med private spillselskap ser ikke ut til å virke.

Hvorfor velger likevel toppledere innen idretten å gå så hardt ut? Grunnen er at Idretts-Norge skjelver i buksene av tanken på at private spillselskaper i fremtiden vil stikke av med en større del av gambling-inntektene. For det betyr at overskuddet til Norsk tipping vil bli mindre, og et lavere overskudd vil gi mindre penger til idretten - både topp og bredde. Det er trolig også en viktig grunn for at de fleste politiske partiene er negative til å åpne opp for utenlandske spillselskap i Norge.

Jeg skal ikke blande meg bort i de politiske vurderingene, men uavhengig av det - er det egentlig slik at idrettsprofiler skylder forbundet og Norsk tipping alt? Og gjør det at de for all fremtid ikke kan jobbe med konkurrenter innen spillbransjen? For å overføre det til oss som ikke er flinke med ball eller kølle - det er jo ingen som krever at vi kun skal jobbe i det offentlige selv om vi har fått gratis skolegang. Riise har gjennom sin innsats på landslaget solgt billetter til landskamper, gjort at NFF kan kreve mer penger for sponsorkontrakter og i følge han selv bidratt til 20 millioner kroner til klubbkassa til Aalesund fotballklubb. Det er ingen som kan hevde at han ikke har bidratt til NFF sin økonomi og gitt muligheter til breddesatsingen. Det at han velger en arbeidsgiver som driver en lovlig virksomhet, men som ikke NFF liker, fjerner ikke den historien.  Det gjør at det kan oppleves som lite raust når NFF sier at de på grunn av avtalen ikke lenger vil markere Riises avgang på landslaget.

Da ishockey-spilleren Mats Zuccarello inngikk en lignende avtale som Riise uttalte kommunikasjons-direktøren i Norsk tipping til Nettavisen at Zuccarello ikke hadde blitt hockeyspiller uten Norsk tipping, for uten tippemidler til idretten hadde han spilt rulleskøytehockey på en asfaltert parkeringsplass. Denne kraftsalven ble senere beklaget, men kommunikasjonen også fra andre innen idretten i disse sakene er svært sterk. For sterk mener mange. For det er kort vei fra å bli oppfattet som sterk og klar til smålig og bitter.

Foto: Nettavisen

Krisen i verdensøkonomien er nå også kommet til Norge. For i det siste har det rast inn med dårlige økonomiske nyheter.

Arbeidsledigheten stiger raskt og veksttakten i bemanningsbransjen synker faretruende sier NHO Service, boligmarkedet har begynt å stoppe opp og optimismen synker.  Oljekursen er under 100 dollar fatet og børsene faller. Det er uro knyttet til den økonomiske utviklingen i Kina. Norges bank meldte nylig at de mener at aktiviteten i norsk økonomi ser ut til å være lavere enn tidligere antatt. Det meste tyder på at høsten blir tøffere enn vi trodde bare for noen uker siden.

Det er med andre ord ikke tiden for de fleste av oss til å be om lønnshopp og mer ferie. Det er kanskje på høy tid å begynne å jobbe fem dagers uke igjen? Europeere og våre naboer har i flere år stusset over den norske arbeidsmoralen; korte dager, på vei til hytte torsdag ettermiddag og krav om mer ferie og kraftig lønnsvekst. Vi har for lengst priset oss ut lønnsmessig overfor våre handelspartnere.

Det er heller på tide å spørre hva du kan gjøre for bedriften for at den skal komme seg over kneika. For å omskrive president Kennedy - ikke spør hva bedriften kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for bedriften. Og så må bedriften huske på de ansatte som bidrar når overskuddene øker igjen. Det er slik gode arbeidere og gode ledere kan bygge en suksess sammen - i gode og onde dager.

For regjeringen kommer de truende økonomiske skyene svært ubeleilig. Det viktigste argumentet ved siste valg var at vi ikke burde gamble med at høyresiden skulle ta over styringen av økonomien. Det forsøker Arbeiderpartiet seg med denne gangen også, men det ser ikke ut som det er like effektivt nå. Mange opplever nok at uroen heller viser at annerledeslandet Norge kanskje ikke er så annerledes likevel, og at Arbeiderpartiet ikke er det eneste partiet som fortjener ansvar.

Det blir spesielt tydelig når arbeidsledigheten stiger. I de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) er det 100.000 arbeidsledige nordmenn, og det er det høyeste tallet siden utgangen av 2005. Sammenlignet med mange andre land er det fortsatt lavt, men økningen har skjedd raskt.

Det er vanskelig å si hvordan en økonomisk nedgangsperiode vil påvirke ulike bransjer, men noe vet vi. Byggenæringen sliter tradisjonelt hvis økonomien stopper opp mens det offentlige i liten grad blir påvirket. Bruker vi mindre penger på å handle, så går det mest utover forbruket av dyrere ting som vi egentlig ikke trenger. Hovedorganisasjonen Virke la denne uken frem statistikk som viser at i løpet av årets tre første måneder har nemlig antall konkurser i varehandelen økt med 50 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Det er et alvorlig tegn, og et tegn om at både arbeidsgivere og arbeidstakere må være villig til å ta i et ekstra tak.

Noen spør meg om når det er best for karrieren å få barn. Karriereplanlegging bør ikke være det som avgjør om og når du skal ha barn, men noen tanker har jeg gjort meg. Og det er helt feil å tro at det alltid lønner seg å få barn sent.

Foto: Thinkstock

Statistikken viser at kvinner venter stadig lenger med å få barn, og det er det nok flere grunner til. Mange ønsker å være ferdig utdannet og ha jobbet noen år først. Og så er det jo så mye vi moderne mennesker skal ha gjort før vi får barn - vi skal reise jorden rundt, dyrke hobbyer og friheten. Vi glemmer at vi ikke er evig unge.

Karrieremessig mener jeg det er en fordel å få barn når du er i 20-årene. Ulempen er at du har litt mindre å gi på jobben da, eller at du er i studier, men fordelen er at du ikke har småbarn når du nærmer deg 35-40 år. Det betyr at du har flere muligheter til å satse på en karriere når du er i den alderen hvor vi er mest produktive på jobben. Og i tillegg har de som får barn tidligere også ofte sprekere besteforeldre som kan hjelpe til. Hvorfor får kvinner likevel barn stadig senere?

En viktig årsak er økonomien. I følge Civita får en fulltidsarbeidende, høytlønnet mor nesten 2,6 millioner i støtte og subsidier hvis hun får to barn når alle mulige støtteordninger regnes inn. En hjemmeværende mor får under 600 000 kroner mens en enslig forsørger får litt over en million, avhengig av om hun oppfyller krav til ulike støtteordninger. Det betyr at systemet belønner de som får barn senere mens det biologisk er best at kvinner får barn i 20-åra.

I fjor var det aldersgruppen mellom 30-34 år som fødte flest barn, og fødselsraten økte mest blant kvinner i aldersgruppen 35-39 år, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. En professor og spesialist på nyfødtmedisin ved St. Olavs hospital sier til NRK at det blir vanskeligere og vanskeligere å få barn jo eldre kvinnen blir. En kvinne på 35 år har bare 20 % av den fruktbarheten hun hadde da hun var 20.
Det betyr også at mange ikke rekker å få mer enn to barn selv om de ønsker det - rett og slett fordi de startet for sent. Det tyder på at politikerne bør se på ordningene slik at den økonomiske forskjellen mellom å få barn tidlig eller sent blir mindre.

Så har du lyst på barn, bør du ikke la usikkerheten for hvordan det vil påvirke karrieren din i 20-årene være en grunn for å utsette. Fra naturens side er det lagt opp til at du skal få barn mens du er i 20-årene og det er bra for karrieren din.

Foto: Morten Ø. Karlsen ( Mediehuset Nettavisen )

Saken som nå har endt med benådning av Marte Dalelv, grunnet godt diplomatisk arbeid, et sterkt norsk og internasjonalt press og ikke minst et stort imponerende folkelig trykk i sosiale medier. Fra mitt ståsted som rekrutterer er jeg forbauset og forbannet over det jeg mener er total ansvarsfraskrivelse fra hennes arbeidsgiver.

Selv om det offisielt var Al Mana Interiors som var Martes arbeidsgiver, er de en franchisetaker av selskapet The One Total Home Experience som ledes av svensken Thomas Lundberg. I franchise-systemer er det alltid veldig tydelige retningslinjer for drift, og derfor er Lundberg den som må stå ansvarlig for Marte Dalelvs oppsigelse og arbeidsgivers behandling i denne saken.

Arbeidsgivers ansvar
Lundbergs selskap var også de som sto bak rekrutteringen av Marte, og selskapet rekrutterer aktivt unge norske jenter rett fra skolebenken til stillinger i selskapet. Som arbeidsgiver har man et stort ansvar for sine ansatte. Dette innebærer å gi skikkelig opplæring og nødvendig støtte for å mestre jobben. Arbeidsgiver har i tillegg en viktig omsorgsrolle for de ansatte. Ledelse og personalansvar kan sammenlignes med å være en foresatt; det innebærer å stille opp for sine ansatte, og ansvaret er større jo yngre den ansatte er.

Når det gjelder rekruttering til stillinger i et internasjonalt arbeidsmarket er det viktig for de som rekrutterer å informere om potensielle kulturforskjeller, rettigheter som arbeidstaker samt lovgivingen i det aktuelle landet. Det er selvfølgelig også arbeidstakers ansvar å sette seg inn i dette.

Lundberg oppfører seg som en struts
At verken Al Mana Interiors eller Lundberg varslet Martes foreldre om arrestasjonen er et tegn på totalt manglende dømmekraft og ansvarsfraskrivelse fra arbeidsgivers side. Når Al Mana Interiors nå endelig kommer på banen med en uttalelse, er denne rimelig tafatt og virker lite troverdig. For øvrig har vi enda til gode å høre fra Lundberg i denne saken - han har i stedet valg taktikken med å begrave hodet i ørkensanden og håpe at ingen ser ham.

Norges hotellhøyskole avvikler samarbeid
I følge VG vurderer Norges hotellhøyskole å avvikle sitt samarbeid i Dubai som følge av denne saken. Instituttleder Truls Engstrøm sier blant annet at det er helt uforståelig at noen kan bli møtt med den type behandling, og at de ta må ta stilling til om det er et land de fortsatt ønsker å sende studenter til.

Norske studiesteder bør ha et bevisst forhold til hvilke land de samarbeider med. Når de sender studenter til Dubai, så sender de studenter til et land med et forhistorisk kvinnesyn og med stadige brudd på menneskerettigheter. At folk er så sjokkerte over denne hendelsen, avslører at nordmenn har hatt liten kunnskap om Dubai.

Tenk deg om før du reiser
Min oppfordring er at skulle sjansen dukke opp for en spennende jobbmulighet i Dubai, bør du tenke deg ekstra godt om. Du bør sette deg godt inn i landets kultur før avreise, sjekke ut den potensielle arbeidsgiveren og snakke med noen som har jobbet der tidligere for tips og råd - det kan du enkelt søke opp på LinkedIn.

Arbeidserfaring fra utlandet kan selvsagt gi deg gode opplevelser, nyttige erfaringer og gjøre deg mer attraktiv som jobbsøker på det norske arbeidsmarkedet. Men gjør hjemmeleksen din før avreise!

Foto: Crestock

Mange bruker ferien til å gjøre opp status i livet - det kan være over jobb, karriere og kjæreste. Kjæresten får du slite med selv, men jeg kan hjelpe med hva du bør se etter for å avgjøre om du trenger en ny jobb. Du tilbringer en altfor stor del av livet på jobben til at du bør jobbe et sted du ikke trives. Og det er ikke bra, hverken for deg eller arbeidsgiveren, hvis du fortsetter for lenge i en jobb du misliker.

1. Er sjefen en dust?
   Ikke tro at sjefen vil endre seg og ikke lev i den troen at du kan endre henne eller ham. De av oss som har prøvd å endre på kjærester vet at å endre på voksne folk er håpløst. Du bør nok finne deg en ny jobb.
2. Kjeder du deg på jobben?
   Ingen jobber er morsomme hele tiden, men føler du at du for ofte kjeder deg igjennom dagen er det et faresignal. Kjedsomhet tyder ofte på at jobben ikke gir deg nok å bite i av utfordringer, og at du rett og slett har mistet motivasjonen. Da bør du tenke igjennom hva du synes er spennende å jobbe med og motiveres av.
3. Gjør jobben deg sur?
   Hvis du føler at humøret generelt sett synker i løpet av en arbeidsdag er det på tide å gjøre noe med det. Har du kollegaer som er kjipe? Arbeidsoppgaver du ikke liker? Arbeidsoppgavene kan du muligens få endret noe på, og du kan muligens bidra til et bedre miljø, men igjen; endre på voksne folk er vanskelig. 
4. Snakker du ned arbeidsplassen din?
   Når du treffer venner eller snakker med familien om jobben - hvordan beskriver du den? Det er fort gjort å klage litt om jobben, men hvis du virkelig har gått deg fast vil trolig venner og familie ha lagt merke til og kanskje irritert seg over at du hele tiden snakker om alt som er galt. Så er du i tvil om du klager for mye, kan det være lurt å høre hva omgivelsene på privaten mener. Vi snakker om det vi synes er viktig og som opptar oss, så klaging kan være et sterkt signal om at du mentalt kan ha nytte av å finne nye utfordringer.
5. Føler du deg oversett?
   Det er lite som er mindre inspirerende enn hvis du mener at du har mer å bidra med på jobben, men at dine forslag ikke blir tatt til følge eller en gang vurdert på en skikkelig måte. Det er selvfølgelig ikke slik at en arbeidsgiver alltid vil være enig i at det du bringer til torgs er det beste og det smarteste, men det å bli oversett hele tiden er ikke bra. Det kan være et tydelig signal om at du og arbeidsgiveren er grunnleggende uenige og at det er like greit å skille lag.
6. Passer du ikke inn sosialt?
   Enten du har kollegene fra helvete eller bare føler at dere ikke helt er på samme bølgelengde - det å føle at man ikke passer inn i den sosiale miksen kan i stor grad påvirke trivsel og arbeidslyst. Men husk også hvis du misliker minst 50 prosent av kollegene, og de misliker deg, er det en viss mulighet for at det er du som er problemet...

Har du egentlig noe å klage over?
Klaging er smittsomt; klager du til vennene dine om jobben vil de ofte begynne å klage på sin jobb og det blir nærmest en konkurranse i hvem som har det verst. Derfor kan det være nyttig å tenke igjennom om du er så misfornøyd at du bør bytte jobb. Gresset virker alltid grønnere på den andre siden av gjerdet, men det er ikke få av oss som har byttet jobb for så å innse at vi egentlig hadde det ganske så bra i den forrige. Det er ikke så lett å forsøke å se seg selv og andre objektivt, men prøv. Det kan resultere i at du gir jobben, sjefen og kollegene en ny sjanse eller finner deg noe annet å gjøre. Uansett gjør du noe med situasjonen - det er det viktigste.

Trine Skei Grande svarer personlig på en kommentar du har lagt til på et bilde av henne på Facebook, og tar samtidig livet av den gamle enveisstyrte politiske massekommunikasjonen. Plutselig er den politiske dialogen gjenfødt, og vi som velgere står, mer enn noen gang før, midt i begivenhetenes sentrum.

I årets valgkamp har det vært mye fokus på den lave valgdeltakelsen blant unge. Tidligere fikk ungdommen skylden for å være late og uinteresserte, men nå danser vi til ny musikk. Skal du lykkes som politiker eller leder må du kommunisere godt. Det betyr at du må snakke samme språk som den du henvender deg til, og sørge for at du henvender deg på en måte som gjør at du blir hørt. Politikerne virker nå å ha forstått at om de unge skal engasjeres i valget, må kommunikasjonen i større grad skje på deres premisser.

De ulike partilederne debatterer aktivt på Twitter, deler daglig bilder på Instagram og har diskusjoner med velgerne på Facebook. Arbeiderpartiet bruker store penger på å lære av Obama, og vektlegger de unge velgerne, som ikke leser dagsavisene eller ser på Dagsrevyen. Blant annet lyktes Ap godt med sin taxikampanje, som spredde seg raskt via Youtube.

Obama kan henge en god del av sin suksess på at han var den første presidentkandidaten som virkelig skjønte at han måtte snakke med de unge velgerne dersom han skulle vinne valget. Senest tirsdag 20. august kunne vi i Aftenposten finne nok et eksempel på hvordan Obama-administrasjonen strategisk tilnærmer seg den yngre velgermassen. Da han snakket om det politiske spillet i Washington gjorde han en børstebevegelse som refererte til artisten Jay Z og hans sang «Dirt off your shoulder». Gjennom å henvende seg til publikum på et språk som bare de forstår, skapte han også et bånd dem imellom.

En måte å redusere distansen på er å opptre på de samme arenaene som målgruppen oppholder seg på, og det har vært mye fokus på sosiale medier under denne valgkampen.

Man skulle tro at Krf var blant partiene som er mer forsiktige med nye ting, men en som har tatt et godt steg inn på den sosiale medie-arenaen er Knut Arild Hareide. Han har latt seg lokke inn på Instagram, og legger ut videoer som inviterer oss til å følge han på Facebook, hvor han også holder aktivitetsnivået oppe.

Valgkampens store overraskelse, Miljøpartiet De Grønne, kan nok også takke sosiale medier for noe av oppslutningen målingene viser. De har lyktes særlig godt med å gjøre seg synlige, og det er spennende å sammenligne aktiviteten rundt De Grønne på Facebook, med Høyres. Høyre har flere som liker partiet, 21 000, mot De Grønnes 19 000 likere, men det er langt flere som snakker om De Grønne enn Høyre. At 10 000 mennesker engasjerer seg og snakker om De Grønnes politikk på nettstedet, gir de langt større synlighet enn de 3700 som snakker om Høyre.

Men det å være på i sosiale medier er ikke nok. For i tillegg til at du skal høres, må du også bli forstått. Innholdet er fortsatt like viktig, selv om virkemidlene for å fremheve poengene kanskje må endres. Personlig tror jeg humor er en viktig ingrediens for å nå gjennom til de yngre velgerne, gjerne ispedd en god dose selvironi. Hva tror du?

Valgkampen i år har blant annet handlet om gode lederegenskaper, og at motparten mangler dem.

Foto: Bendiksby, Terje ( NTB scanpix )

Det finnes de som sier at den norske valgkampen aldri har lignet mer på et presidentvalg enn hva den gjør i dag. Vi har to tydelige statsministerkandidater som stanger hodene mot hverandre, samtidig som de andre partiene får mindre plass til sine talspersoner og budskap. Men, nå skal vi ikke glemme hvordan Kåre og Gro kjempet mot hverandre i sin tid heller.

Det som for meg gjør at dette valget kjennes som et presidentvalg er at mye av fokuset har vært nettopp på hvem som skal bli landets neste leder, og i noe mindre grad på de ulike partienes politikk. Der partiene tidligere stod mye lenger unna hverandre, er det politiske landskapet blitt mer tåkelagt, og god kommunikasjon viktigere.

Vi har fått et langt mer profesjonalisert apparat av kommunikasjonsrådgivere som bidrar til å forme mye av valgkampen. Som min kollega Tina Jørgensen skriver på Hammer & Hanborgs blogg, gjør disse menneskene en viktig jobb. Jeg er uenig i de som kritiserer politikerne for å bruke rådgivere til dette arbeidet. Skal dagens politikere nå frem, må de ikke bare kunne kommunisere selv, de må også kunne omgi seg med, og lytte til, folk som gir dem de gode rådene.

Innen psykologien og ledelseslitteraturen er begrepet groupthink relativt velkjent. Dette er et psykologisk fenomen som oppstår når en gruppe av mennesker tar feil beslutninger som følge av lojalitet og et ønske om harmoni eller konformitet i gruppen. For å unngå konflikt innad i gruppen lar man være å løfte frem kontroversielle synspunkter eller alternative ideer. Slike grupper kan for eksempel bestå av ledelsen i et stort selskap, toppene i et politisk parti, eller et lands øverste administrasjon. Invasjonen av Grisebukta i 1961 er et av hovedeksemplene på hvordan gruppetenking og selvsensur førte til en helt feilslått beslutning. Da Kennedy tok over stafettpinnen fra Eisenhower-administrasjonen adopterte han ukritisk CIAs plan, og forsøk på kritikk fra ulike hold ble ignorert. Hadde man tatt til andre innspill kunne det feilslåtte kuppforsøket i Cuba vært unngått.

Når Erna lytter, og tar beslutninger basert på ulike råd fra både innad og utad partiet, gjør hun seg selv og partiet sterkere. Det samme gjelder selvfølgelig også for vår statsminister Jens Stoltenberg. Hadde det ikke vært fryktelig, dersom lederne i vårt land ikke hørte på råd fra noen andre enn sine aller nærmeste?

Å omgi seg med gode rådgivere er 100 prosent nødvendig. Derfor er det å rekruttere gode medarbeidere rundt seg noe av det viktigste en leder gjør. Ingen er best alene - ikke engang Askeladden klarte seg uten sine gode hjelpere.

Foto: Høyre

Et spennende valg er over, og det går altså mot en omrokkering i den politiske sammensetningen. Nye politikere har kommet inn på Stortinget, noen gamle travere må ut. Erna Solberg er allerede i gang med det spennende arbeidet det er å danne den nye regjeringen, som skal styre landet vårt i de neste fire årene.

Selv om meningsmålingene lenge har lovet blått flertall på Stortinget, har valgkampen vært spennende. Foruten spenningen med rekrutteringen til Kongens bord, har det, for oss som er over gjennomsnittet opptatt av kommunikasjon, vært ekstra interessant å se hvordan de ulike partiene har tatt til seg at kommunikasjonslandskapet er i endring.

Miljøpartiet De Grønne, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har vært desidert best i å tilpasse seg de sosiale mediene. Det virker på meg som at disse partiene har hatt et klart fokus på dette sentralt i partiorganisasjonene og de har utviklet budskap som har egnet seg for sosiale medier. Av de tre kan det vel sies at Ap har vært vinneren på sosiale medier. Det er naturlig, med tanke på hvor stort budsjett de har hatt. Frp har også vært store på Facebook, langt større enn for eksempel Høyre, mens MDG er den store overraskelsen og har blitt «motepartiet». Selv om valgresultatet viser at ikke alt avgjøres på de sosiale mediene ennå, er det interessant å spørre seg hvor stor påvirkning de har hatt på resultatet - spesielt når vi tenker på at Høyres oppslutning har falt gjennom hele valgkampen, mens Arbeiderpartiets bare har økt.

Likevel mener jeg at vi alle bør erkjenne at Erna har gjort en spennende reise. Og at hun åpenbart har valgt riktig strategi når det gjelder politikken hun har frontet for Høyre. Etter hennes bunnmåling for noen år siden ville mange innad i partiet bli kvitt henne. Men i dag viser hun tendenser som kan minne om at vi har en ny «landsmoder» under frammarsj.

Jeg ble intervjuet sammen med henne i magasinet «Det Gode Liv» tidligere i år, hvor tema var karriere. Erna så ikke for seg noen politisk karriere da hun begynte som ungdomspolitiker i Bergen på begynnelsen av 1980-tallet, men nå har hun tatt det største karrieresteget man kan ta i Norge, ved å bli den samlende faktoren bak vår kommende regjering. Vi var begge fullstendig enige om at det beste karriererådet man kan gi noen er å gjøre en god jobb der de er, og jeg tror Erna kommer til å fortsette å sørge for at hun kan sakene sine i denne rollen også.

Nå skal hun etterhvert ringe rundt til noen av de håpefulle som snart vil utgjøre en håndfull av landets mektigste personer. Som jeg skrev i min forrige blogg, er det å omgi seg med gode medarbeidere noe av det viktigste en leder gjør, og jeg håper at Erna klarer å rekruttere de aller beste til jobben. Skal Erna gjøre en god jobb som statsminister trenger hun å samle et bredt og sterkt apparat rundt Kongens bord, med gode og lojale medarbeidere.

Lykke til med rekrutteringsjobben!

Foto: Nettavisen

Når toppledere skifter jobb har de en tendens til å tiltrekke seg oppmerksomhet, og dette er spesielt sant når noen går fra å være administrerende direktør i et stort PR-selskap til å skulle bli statssekretær på Statsministerens kontor.

Et velkjent mantra fra høyresiden er at «det skal lønne seg å jobbe». Jeg skal ikke spekulere for mye i hva som ligger i det, men jeg noterer meg at Julie Brodtkorb går ned 600 000 kroner i lønn når hun nå går fra topplederstillingen i kommunikasjonsselskapet JKL for å hjelpe Erna Solberg med utformingen av en ny borgerlig regjering. At hun velger en jobb som er dårligere betalt enn den hun kom fra, gjør at hun havner i en kategori blant jobbskifter som tilhører mindretallet.

Jeg har vært involvert i veldig mange ansettelsesprosesser opp gjennom tiden, og det er helt klart slik at de fleste jobbsøkerne forventer at de automatisk skal gå opp i lønn når de bytter jobb. Og selv om de i realiteten beveger seg horisontalt, eller skifter beite helt, er det å skulle gå ned i lønn nærmest utenkelig. Noen ganger leder dette til at man kanskje sier nei til drømmejobben.

Nå sier ikke jeg at lønn er ubetydelig, da hadde det ikke vært så mye fokus på det. For noen er pengene veldig viktig, samtidig som det for andre er viktig til man når et visst nivå. I USA har forskerne Daniel Kahneman og Angus Deaton pekt på at de fleste blir lykkeligere med lønnsøkninger opp til 75 000 dollar, cirka 440 000 kroner, men at det deretter flater ut. Eller som Arnold Schwarzenegger skal ha sagt «Money doesn't make you happy. I now have $50 million but I was just as happy when I had $48 million».

Innen forskning på motivasjon og ledelse snakker man ofte om indre og ytre motivasjon. Indre motivasjon beskriver en form for motivasjon der man drives av en interesse og glede av å gjøre den jobben man gjør, mens den ytre motivasjonen kommer i form av eksterne belønninger - som for eksempel lønn eller karakterer. Flere studier har påpekt at lønn ikke nødvendigvis er så viktig for å motivere mennesker, og at for sterk fokus på lønn eller andre eksterne faktorer, kan føre til at en persons indre motivasjon blir svakere.

Det kan være mange grunner til at vi forventer oss en økning i lønnen. Og jeg tror at mange av oss vurderer vår personlige verdi i for stor grad ut fra bunnlinjen på lønnsslippen. Dette er skummelt fordi vi faktisk har flere sider enn det vi evalueres på i jobb, og at vi lett glemmer å utvikle oss om vi bare studerer for å få gode karakterer, og ikke for å forstå.

Det hender jeg får telefoner fra ledere i globale selskaper som ber om råd i lønnsforhandlinger, og som tror de skal gå opp i lønn om de går til et mindre norsk selskap. Men mange av de som ensidig fokuserer på lønn går glipp av noen verdifulle erfaringer. Personlig tror jeg at det kan være vel så givende å gjøre noe helt annet en gang i blant. Du er nødt til å tenke på helheten av hva du kan få i din nye rolle, ikke bare lønnen. For lønnen følger stillingen og ikke deg som person.

Foto: Crestock

For ikke lenge siden opplevde jeg at et jobbintervju tok en veldig annen retningen enn hva jeg vanligvis er vant med.

Inne hos meg hadde jeg en toppleder som ønsket å skifte jobb. Med seg hadde han en imponerende CV og en ettertraktet jobb, men også tung bagasje. Helt uventet bryter han ut i gråt. Det er ikke fordi jeg er en hensynsløs intervjuer som forsøker å drive kandidatene til kanten, for intervjuene mine har vanligvis en hyggelig tone. Mannen griner fordi han har gått helt i kjelleren. Han er utslitt, og tror at løsningen på problemene hans er å bytte jobb.

Hendelsen berørte meg. Det er ikke ofte du opplever at voksne mennesker, som du ikke engang kjenner, gråter. Da er det gjerne alvorlig. Ut fra hva vi kan lese i VG mandag, virker det dessverre som det også er helt vanlig, og ikke bare på toppledernivå. Fokuset på å fremstå med en feilfri fasade får folk til å føle seg mislykket. Helt vanlige mennesker sliter med å få ting til å gå i hop.

Jeg skriver slitne mannfolk i overskriften, selv om jeg innser at dette problemet er like stort for kvinner. Likevel føler jeg at vi i alt snakket som har vært om tidsklemma, fokuserer for lite på mennene. Jeg tror det er like mange menn som sliter med krav om å være best på jobben, gode fedre, aktive, og aldri gjøre feil. Det virker som om en innstilling om at det å godta middelmådighet er å tape all ære, er utbredt.
Til deg som føler på dette, og til min kandidat, vil jeg si: Løsningen er ikke nødvendigvis å bytte jobb.

Er du i ferd med å møte veggen er ikke løsningen å bytte jobb. Å bytte jobb er krevende. Ikke bare er omstillingen til en ny arbeidsplass stressende, i tillegg kommer nye oppgaver og nye rutiner, men også mennesker man skal lære å kjenne og nye koder og normer man må forstå. Det er få andre arenaer hvor man forsøker hardere å oppfattes som vellykkede enn i en ny jobb, hvor man skal imponere sjefen og alle rundt seg.

Til deg vil jeg heller si dette: du kan lære mye av å gå på snørra. Men læring krever også egeninnsats. Motgang er noe av det mest utviklende et menneske kan utsettes for, og det er noe jeg ser etter når jeg rekrutterer. Møter jeg en person som har levd hele livet på solsiden og aldri tapt eller feilet, blir jeg skeptisk til hvordan denne personen vil håndtere motgang. Kan noen ærlig, og med selvinnsikt, forklare meg hvordan de gikk på trynet, men også hva de lærte av det, og hvordan de kom bedre ut av det, så ser jeg en god kandidat.

For ledere tror jeg også dette er viktig i kontakt med sine medarbeidere. Vi lever i et samfunn som overfokuserer på suksess, og hvor det finnes lite rom for feiling. Men som Albert Einstein en gang sa: «A person who never made a mistake, never tried anything new». Å få lov til å gjøre feil, både på jobben og i livet generelt, det er det som tar oss videre.

Derfor synes jeg at den utviklingen vi ser, med stadig mer press på en striglet og feilfri fasade er et usunnhetstegn.